Press "Enter" to skip to content

Måned: november 2018

Legger World of Warcraft på hylla inntil videre

Den første begeistringen har lagt seg, det første raidet (Uldir) har blitt gjennomgått. Brått satt vi igjen med ingenting annet å gjøre enn World Quests. Som jeg syntes var det kjedeligste noensinne i Legion.

Jeg likte historien og Zandalar. Jeg bare syntes det er synd at det ikke er mer.

Utifra cinematics utgitt av Blizzard på Youtube fikk man inntrykk av at historien vedrørende Sylvanas og Saurfang skulle endelig fortsette. Men når man logger inn er det ingen nye quests, ingenting. Jeg dobbeltsjekket videoene som er lagt ut og merker at det tilhører en contentpatch “Tides of Vengeance” som visstnok er “in the making”.

Da er det lov å håpe at Azshara endelig blir nærmere introdusert ettersom hun ble nevnt som en av tre Warbringers.

Men jeg merker jeg har falt av lasset totalt. Jeg gidder knapt å logge inn, og når jeg først gjør det så står jeg i 5-10 minutter på havnen i Zandalar før jeg logger ut igjen. Tanken på World Quests får meg til å spy, raidet er dessverre dritkjedelig og jeg orker ikke tanken på spamme dungeons.

At mesteparten av de andre spillerne vi kjenner i tillegg også har falt fra hjelper overhodet ikke. Ikke nok med at man ikke har lyst til å gjøre noe i spillet, det er heller ingen å gjøre det med.

World of Warcraft legges på hylla inntil videre. Kanskje jeg åpner det igjen om et par måneder etter at den nye patchen har kommet og leker litt rundt omkring. Men sånn som det er nå finner jeg heller andre ting å gjøre.

Glem elefanten i rommet. Her er det elefanten i Darkshore som gjelder /flir

Leave a Comment

Bloggerbarna – Historien om Glompen

Jo mer jeg leser om hvordan bloggere forsvarer seg i sin bruk av egne barn i sine blogger, jo mer blir det innlysende at de ikke klarer å forstå kritikken.

Alt for mange barn i Norge idag blir eksponert og brukt av sine foreldre på nett. Reklamepenger og klikk skal innhentes, hvorfor ikke smelle til med et par bilder av barna og et par private anekdoter fra barnas personlige sfære som vil bli liggende ute på internettet i all evighet? Man må jo skaffe mat på bordet tross alt.

Kritikken har vært der i årevis, men bloggere har alltid avfeid det som hets og fortsetter i samme spor som alltid.

Selvsagt skal vi alle få vite i detalj og med bilder om hvordan soverommet til lille Glompen er. Det skulle bare mangle at vi får en full liste på hvordan nattstellet skal være etterfulgt av hvilke eventyr som foretrekkes og hvor fantastisk skjønn Glompen er når han sovner. Etterfulgt av et bildedryss av Glompen som sover i krybben sin. Uvitende om at alt han foretar seg frem til han blir myndig kommer til å bli lagt ut i det brede for hele verden å se og lese i all evighet. Rett og slett evighet.

For selv når Glompen er gammel nok til å velge selv, og selv når mamma har gått med på å slette noe, så ligger det alikevel der ute på nettet. Mest antagelig inntil Dovre faller og enda litt til.

Du tenker sikker; “Pft.. hva så? Hvem bryr seg liksom?”

Det er forsåvidt ikke et dårlig spørsmål. Hva så om Glompen sin barndom ligger ute på nettet for alle å lese? Hva så om mamma tjente penger eller fikk ting sponsa fordi hun skrev om Glompen? Hva er så farlig med det liksom?

Mens mamma skriver om Glompen skriver hun om alle de tingene som gjør Glompen til Glompen. Alle erfaringene han får seg i livet mens han vokser opp som barn skal. Om hvordan han leker i barnehagen, hvilke venner han får, hvilke leker de foretrekker, hvordan rommet hans ser ut, hvilke klær han går med, hvordan han stadig sutter litt på tommelen når han blir nervøs, hvordan første skoledag gikk, hvor raskt Glompen lærer osv osv osv.

Glompen får rett og slett ikke lov til å vokse opp og være et barn i fred. Glompen får ikke lov til å gjøre noe som helst med mindre mamma står der klar med mobilkamera og skal dokumentere alt på blogg og snapchat. Kanskje sier Glompen noe som barn pleier. Kanskje det er noe søtt, kanskje det er alt annet enn søtt. Innen få minutter får hele verden vite om det uansett. Ingenting får bli innenfor den private sfæren som er Glompens hjem.

Fremmede mennesker vet hva Glompen gjør hver dag, hvor han er og hva han har på seg. De kjenner ham igjen når han og mamma skal til og fra barnehagen eller skolen. Fremmede mennesker som stopper mamma for å snakke om Glompen. Fremmede mennesker som lurer på om han stadig væter sengen om natten eller om han virkelig har blitt kjæreste med Stina i barnehagen.

Mammas mange bilder av Glompen er fra forskjellige ting de gjør.  Helt vanlige ting som barn gjør. Alt fra halvsoving foran BarneTV til leking i badekar før leggetid. Innenfor minutter er det hele dokumentert på mammas blogg eller sosiale medier. Etter et par måneder vet FBI og Interpol om det også. Mammas bilder av Glompen har dukket opp på det mørke nettet hvor det hyppig spres for alle som har interesse av å se et fremmed barn med lite eller intet tøy på.

Alle de andre mammaene leser bloggen til Glompens mamma. Glompen kan høre de snakker om det når de kommer for å hente sine egne barn. De andre barna har også hørt om Glompen og alt hva han foretar seg. Kanskje begynner noen av de andre barna å erte ham fordi han væter sengen en gang iblant, eller fordi han stadig sutter på tommelen når han blir nervøs.  Kanskje de andre barna ikke vil være venn med Glompen mer. Mamma og de andre mammaene er ikke enige om noe, og mamma har blogget om uenighetene. De andre mammaene har blitt sinte og barna deres har overhørt det meste.

Historien om Glompen er ikke et ukjent fenomen.

Vi har opptil flere toppbloggere som legger ut både bilder og detaljer om barnas private liv uten å ofre det en tanke. Når de blir bedt om å ofre det en tanke, hovedsaklig for barnets skyld, er det to svært forskjellige respons man får. Bloggeren blir enten utrolig defensiv og forsvarer seg med forskjellige løse påstander om stolthet og drar paralleller med barnemodeller.

Eller så tar de en “Nord-Korea“. Alt som ikke er positivt og støttende slettes umiddelbart på alle sosiale medier og stopper ikke det de kritiske røstene eller spørsmålene så blokkeres det over en lav sko. Begynner noen andre å stille spørsmål så stenger de kommentarfeltet og påstår at man blir hetset. Gjerne uten beviser for at hetsen i det hele tatt har funnet sted.

Alt om Glompens liv blir servert med annonser og rabattkoder. Foreldre blir ikke akkurat oppmuntret til å vise måtehold i sin eksponering. Flere bloggere har nevnt at det er annonser de sier ‘nei’ til fordi de spesifikt ber om at barna skal delta i annonsene på en spesifikk måte. Det er selvsagt bra at bloggermammaene sier nei når klare grenser blir krysset, men med tanke på hvor mye de allerede ikke sier nei blir man ikke akkurat imponert.

Det må være mulig å være mammablogger, til og med ha reklame på bloggen sin, uten at barna utleveres. Uten at man går i detalj om hva Glompen har sagt og gjort og hva han hadde på seg da han sa og gjorde det.

I media før og idag

Morten Hegseth skrev en kronikk om mammablogging og spons. En kronikk man skulle tro var svært etterspurt om man ikke har vært innom emnet en god del år i forveien allerede. Et enkelt søk i Google på “mammablogging” og det kommer opp 7 år gamle artikler om hvordan Datatilsynet og psykolog advarer mot mammablogging og å utlevere barna sine. Morten i sin kronikk tar i det minste opp det som later til å være det seneste nye innen mammabloggingen, som da er sponsingen og reklamepengene.  Bloggsfæren har med andre ord på de 7 årene ikke tatt til seg noe som helst, men bare blitt verre. Om 7 nye år har vi helt sikker den nøyaktige samme debatten

Bloggerbarn kan ikke sammenlignes med barnemodeller, selv om det er bloggere som har prøvd. For det første så jobber barnemodeller etter et strengt regelverk som gir dem svært sterke rettigheter. For det andre så vet vi ingenting om barnemodellene. Vi vet ikke hva de heter, hvor de er fra, hvem foreldrene er og hva de driver med. Vi vet ikke engang om modellbarnet vi ser på reklameplakaten engang befinner seg i Norge. Vi vet absolutt nada om dem. De viser frem barneklær i 1 minutt på tv for en Cubus-reklame og så går vi alle, inklusiv dem, videre med livet totalt uvitende om hverandre. Bloggerbarn har ikke et snev av den samme beskyttelsen som modellbarn har.

Forhåpentligvis ender ikke denne debatten på samme måte som det har gjort alle de andre 7 årene. Ved et eller annet tidspunkt blir vi nødt til å styrke barns rettigheter og vern mot å bli økonomisk utnyttet og utlevert av sine foreldre på nett. Strutsetaktikken de fleste bloggerne har lagt for dagen bør ikke få lov til å fortsette.

– “Men jeg er så stolt av barnet mitt!”

Stolthet krever ikke wifi. Foreldre har vært stolte av barna sine før internett og sosiale medier var en ting. Eller teller det ikke med mindre du får skryte litt til de 3.8 milliarder menneskene der ute med internetttilkobling? Og hva sier det egentlig om deg?

Leave a Comment