Hjem Hverdagsliv Lånebevis, bank & bedrag

Lånebevis, bank & bedrag

av Elise

Januar har mildt sagt vært en utrolig stressende måned. Og da snakker jeg ikke om den store mengden snø som falt fra himmelen og gjorde det til en merkelig sport av å ikke dø grusomt av utmattelse etter all snømåkingen.

Det hele startet for to uker siden da Marius sendte meg en lenke til en Finn-annonse til et hus. Vi har vindushoppet hus i evigheter og hatt boligdrømmen ganske lenge. Ihvertfall siden huseieren fikk seg unger som løper rundt som rabiate bavianer hver eneste dag og hyler i trappa hver gang de skal komme og gå. Misforstå meg rett, huseieren er hyggelig og fleksibel i det meste. Ungene er søte nok og når de hyler klokken halv åtte om morgenen fordi trappa suger så humrer jeg mens jeg snur meg i den varme sengen min og sover videre.

Men vi har alikevel folk “oppå oss” 24/7. Det er lytt som pokker og man hører alt som foregår hos både huseier og jyplingene som leier under oss. Spesielt da de skulle spille dataspill til 5 om morgenen og ikke ville slutte å rope og skrike. Vi måtte flytte soverommet til slutt om det skulle være mulig for oss å få noe søvn.

Så vi har ikke bare boligdrømmen, men etter X antall naboer med ymse forskjellige problemer som betyr at de ikke forstår hensyn er vi mer enn klar for å få folk litt på avstand. Også har vi leid samme leiligheten de siste 12 årene, det er på tide å skaffe noe eget og betale på eget huslån istedet.

Så Marius sendte meg annonsen. Jeg hadde en helt forferdelig migrene og en unge løper rabiat frem og tilbake i etasjen over og jeg hører den andre naboen skravle med broren sin før han smeller med døra så hele husveggen rister og drar.

Greit, tenkte jeg. Nå er jeg så jævlig klar for å flytte.

Vi har lenge utsatt boligdrømmen av to grunner. Vi har to høye forbrukslån og vi har ingen egenkapital. Så i dette tilfellet krøp jeg til korset og spurte min mor om hjelp. Broren min hadde hintet… nei, hintet er totalt feil ord. Broren min hadde ringt meg og sagt at pantedokumentet var cashet ut for hans del og om jeg ville ta det i bruk og kjøpe hus så var det bare å si i fra til min mor.

Moren min sa heldigvis ja og ordnet med egenkapital og dokumentavgift som banken ba om. Men et par av tingene hun påpekte var at dette var øyeblikket man burde få total oversikt over økonomien, betale ned forbrukslånene fort som pokker og i tillegg spare for harde livet. Gjerne samtidig. Forståelig nok. Det er dyrt å kjøpe hus og det er dyrt å flytte. Da skal man gjerne ha litt sparepenger å ty til når det kniper som verst.

Det var da jeg bestemte meg for å få den hele og totale oversikten. Regnearket jeg har laget i Excel er pokker meg magisk. Dessverre endte det med at jeg la merke til et par ting det ikke var meningen at jeg skulle legge merke til. Nøyaktig grunnen til hvorfor forbrukslånene eller kredittkortene aldri ser ut til å gå ned uansett hvor mange tusenlapper jeg stapper inn på dem hver måned.

Hver eneste måned når Marius får lønn sitter vi og sorterer hva og hvordan ting skal betales. Kanskje TV-lisensen har kommet den måneden og da må den betales, og etter alle faste utgifter og husleie er betalt så må resterende sum fordeles på alle kreditorene. Som oftest går ting opp i opp og alt er greit. Men jeg stusser selvsagt på at alt vi stapper inn på lånene og kredittkortene aldri ser ut til å få gjelden til å gå ned. Spesielt siden jeg passer på å betale mer enn minstebeløpet.

Det viser seg at hver måned etter at pengene er fordelt, så har Marius trukket dem ut igjen til sin egen brukskonto for å kjøpe mat og snacks til seg selv mens han er på jobb.

Ikke rart gjelden aldri går ned når mannen  småspiser for tusenlapper i måneden!
Ikke rart han går så tregt ned i vekt når han småspiser for tusenlapper i måneden!

Og ettersom dette er noe som har pågått i over et år er det ikke vanskelig å forvente at jeg ble ganske sint da jeg fant ut av dobbeltspillet som har pågått. Bedrageriet var endelig avslørt og nå får ikke Marius lov til å håndtere økonomien vår lenger.

Ikke bare har jeg fått satt meg selv som disponent over alle hans kontoer, det eneste bankkortet han sitter igjen med i lommeboka er kortet til en felleskonto vi har for matbudsjettet.

Han har ofte sagt at han er helt ubrukelig når det kommer til penger. Noe han utvilsomt har etter sin far som til slutt endte opp med en økonomisk verge de siste årene han levde. Men at han satt og løy til meg i tillegg når jeg lufter min bekymring  over at lånene aldri ser ut til å gå ned, den var jeg virkelig ikke forberedt på.

I mitt raseri la jeg skylden på ham for at så mange banker hadde sagt nei til å gi oss lånebevis til tross for god inntekt og egenkapital på plass. For en del år siden hadde vi kikket på muligheten for huslån hvorpå banken hadde ymtet på at det var problematisk at jeg hadde enkeltmannsforetak osv. Så jeg gikk i årevis og trodde at grunnen til at husdrømmen forblir en drøm er på grunn av mitt ansettelsesforhold (eller manglende sådan). Men det er da ikke tilfellet.

Det har vært anspent her hjemme de siste to ukene. I tillegg ettersom jeg har tatt fra ham alt økonomisk ansvar (annet enn å pelle seg på jobb og komme hjem med en lønsslipp) sliter jeg med å lukke ned regnearket. Jeg blir engstelig om jeg ikke sitter og ser på det eller gjør justeringer slik at akkurat den måneden går rundt. Og det gjør det jo, men jeg er alikevel engstelig. Jeg har til og med cashet ut opptil flere avbetalingsplaner og fått satt den første knekken i forbrukslånene.

Idag hadde vi nettmøte med banken. De bekrefter at de kan gi oss lånebevis slik at vi kan kjøpe huset vi har funnet.

For en absurd og surrealistisk tanke. Jeg burde ha blitt kjempeglad, men nå er jeg egentlig bare enda mer redd!

0 kommentar
0

Lignende innlegg