Press "Enter" to skip to content

Kategori: Hverdagsliv

Skulle ikke livet bli.. bedre?

Mannen min har jobbet som IT konsulent for et firma en god del år. 5 om jeg ikke husker helt feil. Iløpet av den 5 års perioden hadde han gått opp en god del kilo til det punktet hvor han bikket  over 150kg. Han svarte alltid telefonen når de ringer, uansett hvilken tid på døgnet det er, hvor vi er, selv om vi er på ferie. Han jobbet alltid sent, noen ganger kom han ikke hjem før 2-3 om natten avhengig av hva som måtte fikses “NÅ ELLER RASKERE!” Og jeg kan jo selvsagt forstå at nedetid for en bedriftkunde er krise av dimensjoner, enkelte bedrifter måler ikke nedetid i sekunder og minutter, men i hvor mange millioner de taper. Og da må noen trå til.

De fem årene har jeg tilbrakt ganske mye tid alene etter arbeidstid. Tid hvor jeg sitter og venter på at han kommer hjem fra jobb så vi kan stikke ut og handle. Handling som vi må avbryte midt i butikken fordi en kunde ringer og er krakilsk over et eller annet som bare SKAL fikses der og da. Samme krakilske kunde som etterpå skal sitte og krangle på regningen de får sendt som gjør at mannen min ikke får fullt betalt for den ekstrajobben han blir skjelt ut til å gjøre klokken halv ti en fredagskveld.

Vi hadde sjeldent mulighet til å gjøre noe. Kino var risikosport av flere grunner. Ikke nok med at man gjerne vil se filmen uten at de andre besøkende skal gjøre det til en ræva opplevelse, men en gang i mellom hvor vi prøvde oss på en kinotur kjente han til tider mobilen vibrere i lomma vel vitende om at det blir et satans mas som venter på ham når filmen er ferdig.

Mesteparten av tiden hvor han sender meg melding og sier “jeg reiser snart fra kontoret” betyr vanligvis “en eller annen gang idag… kanskje”. For “snart” i min verden betyr et sted mellom 5-15 minutter, og med en halvtimes reisetid hjem så er han hjem innenfor en time. Når han ikke dukker opp to og en halv time etterpå blir man selvsagt litt småbekymret over at det kanskje har hendt noe på veien hjem langs motorveien. Men neida, vanligvis var det bare ET ELLER ANNET som hadde gått galt hos en kunde som han ble nødt til å fikse der og da og det trakk litt ut. Han sa sjeldent ifra, og når han gjorde det var det vanligvis et par timer senere når han ENDELIG var på vei hjem.

Iløpet av de fem årene har jeg lagt merke til et par ting. Det første er at det er dritkjedelig å lage middag for to. Fordi man blir sittende og spise sin porsjon før den andre personen i det hele tatt rekker å tenke på å reise hjem, og man orker ikke å vente lenger selv for man har blitt så vanvittig sulten.

Det andre er at når man hele tiden må jobbe så orker man ikke så veldig mye når man endelig kommer hjem. Og da er det mye mer fristende å spille dataspill og gjemme seg på kontoret sitt enn å ta del i forholdet man er i. Dataspillet er en virkelighetsflukt man så desperat trenger for man er for stresset og sliten til å gjøre noe som helst annet.

Så da sitter man der. Med en livspartner som ikke orker å ta del i sitt eget liv fordi han er overarbeidet, sliten og stressa.

Dagen jeg fikk totalt nok var en søndag for et par måneder siden. Vi manglet et par ting, så han foreslo av vi kunne kjøre ut til den søndagsåpne Menybutikken i Helgeroa. Også fikk vi en liten tur ut også.

Mens jeg går og kler på meg og gjør meg klar til å møte uteverdenen setter han seg inn på kontoret og spiller et spill. Etter jeg har gjort meg klar kommer jeg inn og spør om vi skal dra. “Skal bare gjøre meg ferdig” sier han og snur seg bort fra meg. En halvtime går mens jeg rastløs venter ferdig påkledd med sko og det hele. Til slutt spør jeg hva slags spill han spiller. Er det et onlinespill? Er det et MMO? Dette er spill man tross alt ikke får satt på pause. Jeg ville forstått det ettersom jeg spiller World of Warcraft selv, og jeg føler meg alltid bedriten når jeg sier meg enig i å gjøre noe i en gruppe og må stikke av midt i det hele. Men det var heller ikke tilfellet. Det var bare et vanlig spill som han dillet med alene.

Når jeg endelig får ham slept ut i gangen så han kan få på seg sine egne sko, så vi ENDELIG kan dra, nevner jeg at jeg er ganske så irritert etter å ha stått og ventet på at han skal gjøre seg ferdig med et spill som han tross alt kan sette på PAUSE. Han mumlet; “You’ll get over it” og gikk ut.

Cue the rage.

Det skal nevnes at han pleier ikke svare meg på den måten. Det er blant sjeldenhetene. Så sjeldent jeg ble såpass satt ut over svaret hans at jeg ble stående et sekund og spørre meg selv;
“hva.. faen..?”

Ikke nok med at jeg umiddelbart ble rasende, jeg ble også kjempelei meg. Jeg var rasende over at det tydeligvis ikke var måte på hva slags drittungesvar vi skal lire fra oss den dagen, og jeg var kjempelei meg fordi jeg atter en gang, etter så mange år, overhodet ikke skulle prioriteres. Eller vises hensyn til.

Alle de gangene jeg satt på trappa hjemme og ventet på at han skulle komme hjem så vi kunne handle og faktisk ha MAT hjemme.

Alle de gangene jeg satt ved spisebordet og ventet på at han skulle komme hjem når han sa han skulle, og kjenner at det skriker i magen og sulteskjelven har satt inn for alvor mens jeg ser på maten blir kald.

Alle de gangene jeg må stå og vente et sted på et eller annet kjøpesenter fordi han går fra meg og må ordne et eller annet for en eller annen kunde som han mener “bare tar fem minutter”. Halvannen time senere sitter man på en eller annen benk og vil bare hjem og man spør seg selv hvorfor man i det hele tatt gidder.

Alle de ting man ikke får gjort eller blir nødt til å flytte på fordi han har aldri tid.

Så da satt vi der da. I bilen kjørende gjennom Larvik ut mot Helgeroa. I ubehagelig stillhet mens jeg gjør mitt beste på å se ut av vinduet mitt og spør meg selv; “hva gjør jeg nå egentlig?”

Han parkerer bilen, men går ikke ut. Jeg sitter også helt stille uten å si noe. Til slutt har vi den samtalen vi skulle hatt for lengst. Samtalen som sier at før eller senere er man faktisk nødt til å gidde å vie litt tid til sin livspartner. Samtalen som sier at nå er det nok. Denne jobben dreper deg og du er selv klar over det. Samtalen som sier at nå MÅ noe endre seg.

Et stykke før denne hendelsen hadde han blitt tipset om en stilling her i Larvik. Den var det man kaller “inhouse” som gjør at han vil ha en vanlig 8-16 jobb. Han hadde hovedsaklig avfeid den ettersom han mente han var fornøyd der han var. Til tross for all sladderen som vitnet om noe annet jeg fikk når han endelig kom hjem og enset min eksistens.

Mens vi satt i bilen og hadde samtalen vår var det i min bok ingen tvil. Den jobben søker du på og blir den tilbudt deg så tar du den! Der og da dreit jeg lang marsj i om det kanskje ville bli et lønnskutt for ham, han skulle bare vekk fra jobben som uten tvil var i god gang med å drepe ham. Hans egen lege har ved to anledninger gjort det klinkende klart at om han fortsatte i samme tempo vil han mest antagelig få et hjerteinfark før han blir 45. Og når han allerede er 42 år gammel, så begynner det å haste med endringene.

Han fikk heldigvis den jobben, og det var heldigvis ikke noe lønnskutt. Årets sommerferie var årets siste mens han stadig jobbet for det firmaet. Og til tross for tre måneders oppsigelsestid og en uke igjen før han sluttet måtte de alikevel ringe og be ham om hjelp mens han står langs en strand i Danmark og prøver å slappe av.

Den lokale jobben gir ham muligheten til å være hjemme mens solen stadig er oppe etter ferdig arbeidsdag. Han har faktisk tid til å trene de tre gangene i uka som han skal.  Han trenger ikke bekymre seg lenger om alle kundene som han aldri rekker å gjøre seg ferdig med fordi det aldri er nok timer i døgnet. Og han trenger ikke å sukke hver gang han hører telefonen ringe fordi han vet det ikke kommer til å være en kunde eller fra jobben som ber ham om å gjøre noe utenfor arbeidstiden.

Alt det er endelig over. Alikevel merkes det at vi også hadde urealistiske forventninger på hvor mye våre liv kom til å endres, forbedres, av at han fikk seg en ny jobb. At han endelig skulle ha tid.

Noe av det er fordi det er en overgangsperiode hvor man brått legger merke til at man har faktisk massevis av tid til overs og man nærmest panisk spør seg selv; “HVA gjør jeg nå?” Han vet rett og slett ikke hva han skal gjøre med seg selv. Tidligere har han tilbrakt mest mulig tid foran pc’en, så hva skal han liksom gjøre nå?

Jeg håper vi finner svarene etter hvert.

Leave a Comment